Fakta om rasen

For å få en forståelse av hvordan en collie fungerer er det meget viktig å vite hva collien opprinnelig ble benyttet til. Collien fikk en meget stor betydning for den skotske gjeteren, det var også de som i begynnelsen avlet og formet collien, både temperament og utseende. Det var helt essensielt viktig at den hadde et rolig og vennlig sinnelag, at den var lettlært og kunne arbeide tett sammen med sin gjeter. På grunn av arbeidet med lam og sau over store områder på det skotske høylandet ble hunder med for stor aggressivitet ikke avlet på. På grunn av dens tette samarbeidet med gjeteren utviklet den en meget sterk tilknytning til mennesker. For å oppfylle de krav som stilles til en gjeterhund, skal den være lærenem og samarbeidsvillig, den skal være pålitelig og ikke skarp ovenfor verken sauer eller lam. Collien skal kunne arbeide tett sammen med andre hunder, og derfor skal de være sosiale og ikke slåss med hverandre.

Collien er usedvanlig sosial, og det er ikke uvanlig at flere hanner går fredelig sammen. Hundene skal ha et naturlig og instinktivt anlegg for samarbeide og det og være del av en flokk. Den karakteren som gir en perfekt gjeterhund, er de samme egenskapene som gir en aldeles praktfull familiehund. Det er vel ingen raser som er programmert til å være familiehund, men noen passer bedre enn andre. Collien er en av de raser som villig innordner seg de forhold den blir tildelt. En collie maser ikke om mosjon, men så klart den trenger det! Viktigst for collien er at den får være en del av familiens fellesskap. Er det små barn i huset er det helt vanlig at den påtar seg “passe på” oppgaven. De fleste som har en collie med på tur har opplevd dens frustrasjon hvis det er flere som går i forskjellige retninger. Den jobber hardt for å holde flokken samlet. Stor er dens lettelse når alle er samlet igjen, da kan den slappe av, vel vitende om at jobben er fullført. Collien er hjelpsom og lojal, med et sterkt beskytterinnstinkt, den er lykkeligst når den får være med sin familie på det de foretar seg, om det er trening med den som midtpunkt, som LP, agility, spor etc. eller bare vanlige familieutflukter. Jeg tør påstå at collien er født veloppdragen, hvilket selvfølgelig er en sannhet med modifikasjoner, for naturligvis, en collievalp kan som andre valper gjøre rampestreker. Men det er en rase som er utrolig lett å lære alminnelige husregler, og med dens innebygde ønske om å “være til tjeneste” forstår den kjapt hva man ønsker av den. Collien passer til beskrivelsen “familiehund” da den ikke bare knytter seg til et familiemedlem, men elsker alle like mye.

Utseende

Collien er en vakker hund med et verdig og aristokratisk utseende. Den er en middelstor hund, skulderhøyde for hanner 56- 61 cm, 21-29 kg. Tisper 51-56 cm, 18-25 kg. Det er en lettbygget hund etter sin høyde. Det som kjennetegner langhåret collie mest er den store vakre pelsen, i fargene sobel og hvit, tricolour, og blue-merle, det er de godkjente fargene. Til tross for stor pelsmengde er det en lettstelt pels, hvis en gjør en ukentlig innsats med pelsen vil en alltid ha en velstelt collie i huset. Den røyter og skal ikke trimmes eller klippes, bare pyntes på føtter og ører. Om det kommer svære hybelkaniner av dotter, er det en pels som er lett å fjerne fra møbler tepper etc. Collien er en sunn hunderase som ofte kan leve hele livet uten andre besøk hos dyrlegen enn den vanlige vaksinering og helsesjekk. Det er ikke uvanlig at collien blir 13-14 år.

Colliens historie

Collien (skotsk fårehund) er en gjeterhund. Gjeterhunder har i alle tider vært i menneskets tjeneste, man kan lese om dem i Bibelen og andre gamle skrifter, etter hvert ble de spesialisert på hvert sine områder, og collien ble kun benyttet til å gjete sauer. Langhåret collie har vært benyttet i flere hundre år av de skotske gjeterne. Behovet for en god sauevokter i fjelldistriktene var meget nødvendig. Oppe i fjellene kunne klimaet være temmelig surt og kaldt på vinterstid, så gjeterhunden utviklet en lang, tett og vannavstøtende pels.

Den elegante og aristokratiske collien vi kjenner fra utstillingsringen i dag har sine røtter fra “Working Dogs” Det er vanskelig helt å fastslå colliens opprinnelse. En teori er at sigøynerne brakte den inn til de britiske øyer, de hadde bestandig med seg collielignende hunder som passet på sauene deres, senere tror man det ble krysset inn andre raser, mange mener setter (gordon og irsk) også newfoundlandshund er nevnt. En teori er at collie som ble oppdrettet av Higland Sheperds ble meget selektivt brukt i avlsarbeidet. De beholdt bare de colliene som hadde den fullkomne forståelse for det arbeidet den skulle gjøre, og som var hensiktsmessig bygget. Den tidlige collien var mer lavstillt enn dagens, den var mer grov i skallen med en mye dypere stopp.

Siste periode av 1800 tallet tok den selektive avlen mer og mer retning av eleganse og ikke minst ble det lagt mer og mer vekt på hode og uttrykk. Collien var allerede da på vei til å bli en hoderase. Man mener at borzoi ble krysset inn for å få mer eleganse og lengre hode.

Første gang collien deltok på utstilling var i Birmingham 1860, klassen het “Sheepdogs of all Varieties”. Det ble nå en dramatisk interesse for collie som Showdogs. Det ble helt vanlig at velstående folk besøkte de lokale markedene for og se etter bra utseende collies. For farmerne en kjærkommen og lett måte å tjene penger på. I 1885 stilles for første gang ut en blue merle, at det ble forholdsvis sent skyldtes ikke det faktum at fargen var sjelden, snarere tvert om. Mange arbeids- og gårdshunder var på den tiden blue-merle, kanskje fordi fargen var ordinær ble mange blue-merle valper druknet ved fødsel. Fargevarianten var i ferd med å forsvinne helt, men et par iherdige idealister tok affære på

slutten av 1800 tallet og derfor kan vi i dag beundre denne vakre fargevarianten.

I 1871 ble Old Cockie stilt ut, det ble sensasjon første gang han entret utstilllingsringen. Han hadde en usedvanlig vakker sobel farge (gyllenbrun). På det tidspunkt var fargen meget sjelden, i dag er den soble fargen den mest etterspurte. “Old Cockie” kom til å dominere utstillingsringen de neste årene. Denne hunden fikk en meget stor innflytelse på avlen.

I det Royale England hadde det mye og si at Dronning Victoria fattet stor interesse for

rasen: På Cruft Show i februar 1892 stilte det flere collies fra Royal Kennel, og flere vant forskjellige priser.

Collien ble etter hvert en meget verdsatt hund, det var helt vanlig at de ble solgt til skyhøye priser. I 1881 ble The Collie Club stiftet, en av de viktigste oppgavene var å få skrevet en standard. En standard som uten tvil la stor vekt på hodeform, uttrykk og ører. Den standarden

som ble satt i 1881 er i store trekk den som er i dag, også den standarden vi må forholde oss

til da England er rasens hjemland. Mot siste verdenskrig kom det dyktige oppdrettere til som skulle sette sitt preg på utviklingen av rasen.

Collien i Norge

Langhåret collie kom til Norge på slutten av 1800 tallet. På Norsk

Kennel Klubbs utstilling i 1898 var det påmeldt fem collies. Noen spesiell interesse vakte ikke rasen da. Tre år senere ble rasen omtalt i klubbens tidsskrift, og man så følgende beskrivelse.

Jeg siterer: ”Collien, den skotske faarehund”. Denne har vunnet ry som selskapshund og nevnes også blant de raser som Dronning Victoria foretrakk. Collien er en tro og intelligent hund, og det er av denne rase man har forsøkt å utdanne hunder, som kunne yte tjenester under bevoktning i felt. Som sådanne har de undertiden fått navn som krigshunder, ved

denne benevnelsen kommer man imidlertid til at tenke på slike hunder som deltok i selve kampen hos de gamle germanerne, enn på den rolle av nærmest ikke stridene, som ved forpostene er tiltenkt en moderne collie. Spørsmålet med hundens anvendelse under bevokningstjeneste er imidlertid ennå ikke løst, men at collien var blant de hunder man først tenkte på til dette bruk, viser at denne rase tiltros stor forstand, og derfor visstnok fortjener å vinne utbredelse. (NKK tidsskrift 1901). Collien ble meget benyttet under første verdenskrig som meldehund. Den ble også benyttet til å trekke ledninger, de ble tapet fast på collien, og de dro ledningene ut til ønskede posisjoner. Den måtte ha på gassmaske, for under første verdenskrig ble det benyttet sennepsgass. Første stambokførte collie er nr. 366 Castor født 14. april 1895 og eier var grosserer Haakon Berg, Oslo. På utstillingen i Kristiania 1923 ble det utstilt 2 nye importer og Frans Kiær skriver: Det forekommer meg at der endelig begynner at

komme interesse for denne rase”. På 50-tallet hadde vi kommet oss etter krigen, standarden var forholdsvis bra på collien her i landet, det begynte å komme flere og flere importer. Mary Hauan var den første som importerte blue-merle fargede collies til Skandinavia. Det har gjennom hele perioden kommet gode og ambisiøse oppdrettere til som har hatt hjerte og kunnskap om rasen. Ingen gjennomgang av collierasens historie vil være komplett uten historien om “Lassie”. Journalisten og forfatteren Eric Knight ble i midten av 30-årene sendt fra Amerika til England for å skrive noen artikler om industribyer. Det ble en deprimerende opplevelse for journalisten, som savnet sin collie “Toots”, inntrykkene ga inspirasjon til novellen “Lassie come home”. Saturday Evening Post offentliggjorde historien, og en forlegger så straks mulighetene, og ba Knight skrive en roman av historien. I 1940 ble den første bok om “Lassie” en bestselger. I 1943 besluttet Metro Goldwin Meyer å filmatisere historien. I 17 år var “Lassie” et fast punkt på amerikanernes weekend underholdning.

I 1993 feiret man at filmhelten “Lassie“ fylte 50 år med å gi ut en stor bok. Det var beretningen om “Lassies 50 år som amerikanernes favoritt hund nr.1”. Et tragisk element er at “Lassies” far Eric Knight aldri rakk å oppleve hvor enormt populær hans helt ble, flyet hans ble skutt ned over Afrika under andre verdenskrig.

At historien om “Lassie” gjorde rasen allment kjent er helt sikkert. Om den var til et gode for

rasen kan diskuteres, alle ville ha en “Lassiehund”. Oppdrettere som ville profitere på rasen avlet på hunder uten å tenke på rasens beste. Det resulterte i utypiske collies både eksteriørt og mentalt. Den fikk et dårlig rykte på seg som ustabil og nervøs. Her i landet er det i fra 60-tallet og oppover til vår tid bevisst avlet på sunne og friske dyr.

Mange flinke oppdrettere som uten å tenke penger, men på rasens beste, greide å snu den negative trenden. De fleste synes collien igjen er den optimale familiehund. Og de aller fleste er fornøyd med sin kloke, snille og vakre collie.

TEKST | Randi Narvesen, Torill Rosenlund
og Berit Klausen